Ut å gå! var beskjeden jeg fikk fra mine leger på sykehuset.
Begynne med små turer og deretter øke distansen.
Jeg har gått en del på øst-Karmøy, på kjente plasser og selfølgelig sett etter dyr og fugl.
Denne ene morgenen kom jeg over en liten hjortekalv som låg godt kamuflert i landskapet.
Flott å kunne legge seg ned i lyngen og studere dette nydelige dyret.
Men hvor er mammen?
Jeg la meg godt tilrette i lyngen, og rett og slett koste meg denne morgenen.
Kalven sov litt, deretter strekke litt på beina og så rett tilbake til drømmeland igjen.
Herligt! Det gode liv!
Denne kalven var liten og de hvite flekkene i pelsen var ennå synbare.
Så jeg tror nok at mammen var like i nærheten og hadde full kontroll på meg.
Etter en stund skulle jeg trekke meg tilbake og en litt for rask bevegelse ble fanget opp av denne lille krabaten.
Som et prosjektil var den på beina og løp 100meter før den gjemte seg i et brakebelte.
Jeg snudde ryggen til og gikk roligt tilbake.
På trygg avstand og igjennom kikkerten såg jeg at kalven fant roen igjen og la seg til. Flott!
Jeg hadde heldigvis ikke ødelagt for mye!